Du er her:Hjem»Artikler»Rødtangens historie»Barndomsminner fra Rødtangen under krigen

Barndomsminner fra Rødtangen under krigen

Skrevet av  onsdag, 04 november 2015 22:57

Forfatteren, Erik Rosslund (f. 1936), er sønn av Rødtangen-los Arne Rosslund og hans kone Ellen. Familien Rosslund bodde på Rødtangen fra 1938 til 1946. Erik er pensjonert major i luftforsvaret og i sitt åttiende år holdt han et foredrag i tilknytning til årsmøtet i Rødtangen Klokketårns Venner 25. juli 2015 på Rødtangen bedehus. Artikkelen er basert på foredraget med flere interessante tilføyelser og inneholder både morsomme og dramatiske historiske beretninger fra hverdagslivet på Rødtangen under krigen. Video av det timelange foredraget kan du se i sin helhet ved å trykke på lenken nedenfor artikkelen.

Hovedillustrasjonen viser forfatteren, Erik Rosslund, i snekka 1939

Erik og Arne Rosslund legger hellerErik og Arne Rosslund legger heller på gårdsplassen Far ble tilsatt som los på Rødtangen i 1938 og vi flyttet inn i Kvinge-huset, som det ble kalt, i dag Nebbaveien 1. Vi ankom med DS Juno.

 

 

 

 

 

9. april 1940 - «bombingen» av nedre hotell

Tor, en venn av meg, et par år eldre, hadde hørt i radioen at NTB (Norsk Telegrambyrå, red. anm.) fortalte om bombing som han trodde var av Svelvik.

– Nå skal vi bombe hotellet, sa han, og så gikk vi ned og knuste omtrent samtlige vinduer i første etasje på nedre hotell.

Det er det jeg husker av 9. april. (Forfatteren var fire år, red. anm.)

Jeg husker også oppstussen det ble. Vi måtte til Holmsbu med far og Asbjørn Johansen, far til Tor, og kjøpe glass hos Einar Jensen, og så måtte Asbjørn og far sette inn disse glassene. Det var en svær historie.

Hvem som var barn her den gangen

Sandborg p SunnestrandaFra venstre: Erik Rosslund, Erik Larsen, Finn Rosslund, Roald Mathiesen og Einar Zachariassen bygger sandborg ved dampskipsbryggaEinar Zachariassen, tollerens sønn. Finn, broren min. Inger Lund, senere Inger Engedahl. Tor Johansen, sønnen til Asbjørn og Olea. Thor og Bjørg Randem, barn av Haldis og Anton Randem. Solveig og Roald Mathisen. De flyttet og inn der kom Karin Lærum. Inger Lise Mortensen i Holtnesstøa. Per Bønsnes, Erik Larsen og Grete Kristiansen var her også mye på vinterstid og ble nesten regnet som fastboende av oss. 

Boktrykker Otto Stenersen var én av mange kjente personer som kom her år etter år. Han husker jeg godt. Fyldig kar, koselig mann. Jeg mener også det var en grosserer Svarstad. Han hadde trillebår som han kom ned til brygga med, og han bar alltid tropehjelm.

Finn Alnæs, forfatteren, var mye her som barn. Han bodde på Holtnes.

Skolegang

Jeg begynte på skolen i 1943. Egentlig skulle jeg begynt året før, men mor syntes jeg var for liten til å gå til skolen i Holmsbu. Resultatet var at jeg forsvant – det var stor huskestue. Jeg hadde fulgt med de andre til skolen i Holmsbu fordi det var så kjedelig her på Rødtangen uten venner å leke med. Jeg satt utenfor skolen og ventet til de var ferdige, og gikk tilbake med dem. Jeg kunne kanskje ha begynt på skolen et år før likevel.

Året som var så kjedelig, fulgte jeg med Ingolf Andersen, som senere ble gift med Olaug Friis. Ingolf var ingen hvem som helst. Han hadde styrmannseksamen for seil og skipperskole, og hadde i flere år jobbet for Lipton (te, red. anm.) i Statene og seilt deres lystyachter. Han seilte faktisk Shamrock, den mest berømte av disse yachtene, fra Statene til Southhampton. Han fortalte meg om sine reiser på havet og lærte meg mange ting.

Så begynte jeg på skolen. I første klasse gikk jeg sammen med Bjørg Randem fra Rødtangen, og fra Holmsbu Roy Larsen og Hans Blichfeldt. I starten kjørte vi med drosje fra Rødtangen til Holmsbu. Skolen på Rødtangen var da nedlagt. Min eldre bror, Finn, begynte på skolen her på Rødtangen, men jeg måtte begynne i Holmsbu.

Fredrik Bråthen på Rødtangen og Einar Jensen i Holmsbu skiftet på å kjøre oss til og fra skolen med sine drosjer. Fredrik Bråthen brukte ikke gassgenerator, som jeg husker, men det gjorde Einar Jensen. Det gikk som regel brukbart, men det hendte bilen stoppet da vi kom til Arnestøbakken (bakken opp fra Trollbogen i retning Holmsbu, red. anm.). Da måtte Jensen gå bak og stake i generatoren, og vi ungene måtte ut og skyve. Men fram kom vi.

Einar Jensen hadde en sjelden bil, en LaSalle med et fantastisk interiør, forteller Finn, broren min. Jeg husker ikke den, bare Plymouth'en til Bråthen med klappseter.

Det var lange perioder hvor vi måtte gå til skolen, når drosjene ikke fungerte.

På skolen var det tran den gangen. Broren min fikk den flateste skjea han kunne finne med seg hjemmefra, men jeg hadde ingen problemer, jeg likte tran, jeg kunne lepje tran.

Jeg fikk første, andre og tredje klasse i Holmsbu. Vi gikk annenhver dag på skolen. Vi spiste svenskesuppe, og de som var på skolen den ene dagen, tok med seg et melkespann med suppe og delte ut til de som hadde skolefri her på Rødtangen. Om vinteren tok vi ofte suppespannet med på sparkstøttingen hjem.

Vi fikk svenskepakke på skolen. Der var ikke jeg så heldig. På pakker fra privatpersoner i Sverige sto adressen. Da skrev man tilbake og fikk enda en pakke. Men de som fikk fra aksjebolag og store konsern og sånt, som også sendte, de fikk ikke noe tilbake. Jeg fikk fra et aksjebolag og var uheldig med den.

Vintrene var veldig kalde på den tiden, vi hadde minus 20 og 25 her i dager og ukevis. Det var forferdelig kaldt. Jeg husker en gang vi kameratene gikk til skolen og så tok en lua mi og kastet den til sjøs borte ved Trollbogen. Det var kaldt og jeg kom stupende inn i klassen og frøken Karlsen måtte varme ørene mine.

Lærerinne i småklassene i Holmsbu var Astrid Karlsen, en myndig og dyktig lærerinne. Hun var kunstnerisk og Holmsbu kirke er utsmykket blant annet med kunst laget av henne, mener jeg. Jeg rakk ikke å få Straume som lærer før jeg flyttet til Drammen og senere Horten. Han hadde storskolen.

Fra dagliglivet som barn

De store begivenhetene var fjordbåten som kom. Midt på sommeren var det masse folk, de skulle se og kanskje bli sett.

Da sa far, og det var han enig med fedrene til kameratene mine om:

– Skal dere på brygga, så må dere lære å svømme først.

Det var veldig enkelt. Da gikk vi på Sunnestranda, eller Tømmerstranda, som vi kalte den, vasset ut til der det ble dypt, snudde og svømte inn igjen. Vi holdt på med det noen dager, og så svømte vi ut til dypvannskaia eller dampskipsbrygga. Det var gjort på null niks, det. Og så var det å stupe der ute og vise seg lite grann for badegjestene, det var veldig viktig.

Vi drev også en slags «fjordhopping». Vi gikk om bord på Juno og gjemte oss når den skulle over til Holmestrand. Det gjaldt å vente lengst mulig med å hoppe ut og svømme inn igjen. Det var ikke helt ufarlig. Noen havnet nede på Nebba. Det der visste ikke foreldrene våre om før etterpå, og det tror jeg var veldig bra.

Ungene hadde også en liten teaterforestilling under verandaen på hotellet. Jeg husker at navnet på skuespillet var Den uskikkelige prins. Det var Einar Zachariassen som var den uskikkelige prinsen. Han stilte i sort regnfrakk og var ganske vilter også, så rollen passet bra.

Gamle båter

De gamle båtene ble dessverre ikke tatt vare på. Det ble gjort et forsøk med Juno, men det lyktes ikke helt. Men baugen til Juno står på kaia i Holmestrand og peker rett mot Rødtangen - ingen dårlig destinasjon.

Det flotte dampskipet Holmestrand var fantastisk fint med damesalong. Så var det gamle dampskipet Svan, det ble satt inn i sommertrafikken og var ellers reservebåt. Den var bygget i 1860 i Motala, og den greide de å hogge opp.

Det var alltid stappfullt på brygga om sommeren og sjefen på brygga var bryggeformann Olufsen, kalt «Olsen». De forandret litt på navnene her på Rødtangen. Vi heter Rosslund og ble kalt «Rosjlund» så det var grei skuring. Olufsen styrte brygga med hård hånd. Han kom med landgangen og den som sto i veien, hadde det ikke så greit. For oss guttene kunne det hende at vi havnet i vannet, faktisk.

Juno kom fra Drammen klokken 1630. Og først i land, det var postsekken. Den ble ivaretatt av Magda Bråthen, som var poståpner her på Rødtangen. Hun hadde en liten vogn som hun trillet posten med opp til postkontoret. Der stengte hun døren mens hun sorterte posten. Så låste hun opp og slapp oss inn. Deretter ble posten ropt opp.

Hvor forsiktig man måtte være under krigen

Det kunne faren min fortelle om. Han loste jo – han måtte jo også lose tyske båter som statsansatt, akkurat som jernbanefolk måtte kjøre tyskere på jernbanen. En dag fikk han en pakke som kom til postkontoret til fru Bråthen.

– Det er kommet en pakke fra Tyskland til Rosslund. Ja vel, det var greit.

– Vi lar'n være, vi, sa far. Og så venter vi til det kommer noen flere.

Da det var kommet noen flere, åpnet far pakken. Pakken inneholdt et skjerf som han hadde glemt igjen om bord i en båt han hadde lost. Hvis han ikke hadde ventet, kunne det ha avstedkommet en del mistenksomhet og vanskeligheter.

Fra brygga

Oscar Breda Hansen ukjent Arne og Ellen RosslundFra venstre Oscar Breda Hansen, ukjent, los Arne Rosslund og hans kone, EllenDet var hester som kom ned til brygga og etter disse gjestene var det hestegjødsel. Vi ungene løp rundt til fruene med gjødsel til rosene og fikk noen penger for det.

En dag var brygga full av folk og kameraten min, Tor, sto innerst på brygga der hvor hestene var. Jeg var ytterst på brygga og plutselig roper Tor: – Erik, det er en hest her og nå har'n gjort fra seg. – Og så roper jeg tilbake:

– Skynd deg og ta'n før tyskerane tar'n! Og så ble det jubel over hele brygga. Den episoden har jeg har fått høre ofte opp igjennom årene.

Det må ha vært varme somre på Rødtangen under krigen, fordi noen badegjester gikk med tropehjelm.

Innerst på brygga var det en krakk, og der satt los Christian Gøthesen. Han var en fargerik person. Han kunne være nokså saftig og kraftig i munnbruk, men var en utrolig snill mann. Jeg kan fortelle en av de penere bemerkningene hans da han satt der på krakken innerst. Det kom noen fruer han kjente. – God dag, frue. Hyggelig. Jo da, det går bra. Men da de gikk litt lenger, ropte han:

– Hallo! Vet du hva det hvite i hønsemøkka er?

– Nei, det vet jeg sannelig ikke.

– Det er hønsemøkk, det og. Og så ble det latter, da.

Los Gtesen med Erik Rosslund cirka 1939Los Christian Gøthesen med Erik Rosslund på armen cirka 1939Gøthesen var en merkelig mann. Far fortalte at da Gøthesen og far hadde lost hver sin båt til Drammen, satt de og spiste på Jernbanerestauranten. De skulle ta toget til Holmestrand hvor Asbjørn Johansen skulle hente dem. Mens de spiste satt det en stakkar utenfor, lasaron kalte man sånne den gangen. Da Gøthesen kom ut, spurte han lasaronen:

– Er du sulten?

– Ja, svarte han.

– Kom her. Så gikk han inn og kjøpt en svær porsjon med lapskaus til karen.

– Se og få i deg dette, så holder du varmen.

Sånn var Christian Gøthesen.

 

Rudolf Bøe

Jeg hadde inntrykk av at sommermorgenene på Rødtangen var så stille og varme. Var jeg veldig tidlig oppe, kunne jeg se direktør Bøe, Rudolf Bøe. Han eide jo mesteparten her, og hadde nedre hotell åpent om somrene. Øvre hotell var stengt med lemmer.

Hans morgenritual var å komme ut i badedrakt, sort med stropper over skuldrene. Han var meget omfangsrik. En av hotellguttene fulgte ham ned til enden av brygga. Der tok han av morgenkåpen og gikk ut. Og det morsomme med Bøe var at han hoppet ikke, han stupte ikke, men han gikk utfor brygga. Han bare forsvant med et stort plask, og så svømte han inn igjen.

Mat

Mat var jo et problem på den tiden. Det å få det til å strekke til hjemme. Far hadde nettingruser, et ganske stort antall ruser ute fra bukta og utover ved Sunnestranda. Der fikk han mye fisk. En gang fikk han fullt av hummer, men de hadde sammensurrede klør, og det skjønte vi ikke noe av. Men det var Fredrik Andersen som hadde hummerteiner og hummerne hadde spasert over til rusene til far. Han fikk dem igjen, så det gikk veldig bra.

De fleste hadde høner og kaniner under krigen. Vi syntes det var litt rart at noen av kosekaninene liksom hadde rømt av og til. Men det pussige var at når de hadde rømt så var det alltid noe kjøtt på middagsbordet etterpå.

Far hadde vanskelig for å ta kaninene, det kostet ham mye å slakte dem. Hønene greide Christian Friis, hønse-Friis, å ta. Men kaninene måtte far ta selv. Vi barna visste jo ikke hva vi spiste, så det var greit.

Potetkontroll

Under krigen var det blant annet regler om hvor mye poteter en enkelt husstand kunne ha. Det var sendt varsel om at nå kom det potetkontroll. Da ble far ganske varm i nakken fordi kjelleren under den lille luka i stua var stappet full av poteter. Vi hadde et jordstykke her borte som vi hadde poteter på. Så tok han ganske enkelt barnesengene og fylte dem opp med poteter. Deretter redde han opp barnesengene. Kontrollen kom, men kontrolløren var Fredrik Bråthen, som bodde i nærheten. Det ble litt latter og moro av det.

Potetene måtte vare lenge og det verste vi visste var om våren når potetene var litt skrukkete og med groer på, og vi ungene måtte sitte og pelle groer.

Smør var det dårlig med. Det hendte at vi ikke hadde margarin. Far gjorde noen finurlige saker. Han tok fiskelever og gnidde det sammen med poteter og tilsatte konditorfarge. Og så var det smør.

Kålrabiskiver stekt i tran er også noe jeg husker godt.

Tobakk

Vi hadde tobakksplanter, de hang på loftet. Det stappet far i pipa. Det er rart med den røyken. Når du kom inn i den lave stua og far satt og dampet, var det blått overalt.

Tobakksplantene tok slutt, men da fant far ut at han kunne bruke stengelen, han sagde opp stenglene og sagmuggen stappet han i pipa. Så kom mormor på besøk og så stengelen stå bak speilet på soverommet, og kastet den ut av vinduet. Da far kom, ble det bråk. Stengelen kom raskt tilbake bak speilet.

Melk

Etter at vi hadde sett på morgenbadet til Bøe, var det å gå opp på torvet (krysset øverst i det som i dag er Bryggeveien) . Der var det lang kø foran melkebua, som ventet på at Truls og søstrene hans skulle komme med melka. Truls kom med Ford'en, en A-modell med lasteplanet fullt av melkespann. Salget gikk strykende. Etter at de tomme spannene ble lempet opp på lasteplanet, fikk vi ungene plass der og fikk sitte på opp til Holtnes. Vi åpnet grinda, Truls ventet til grindåpneren hadde hoppet opp på lasteplanet, og så kjørte vi inn til gården.

Melkeutsalget var om sommeren. Ellers gikk vi opp til Holtnes etter melk. Det var litt spesielt. Om svarte høsten og vinteren samlet vi oss og gikk nærmest i konvoi opp til Holtnes og ned igjen. Lyktene var spesielle. Randem hadde en karbidlykt som lyste best, men luktet verst. Vi måtte passe på å være i en posisjon slik at vi ikke kjente den forferdelige lukten.

Jeg husker også at Harald Wold fortalte så levende om Chaplin og sånt noe på veien tilbake. Det var så spennende når han fortalte om forskjellige episoder fra filmer med Chaplin. Og mange ganger etterpå når jeg så Chaplin-filmer, var det akkurat som om jeg hadde sett filmen før.

Vi bar også melk til de gamle, blant annet til fru Grønneberg i Engers hus (i dag Bryggeveien 8, red. anm.) med alle kattene sine. Hun var tunghørt, men likevel hørte hun nordlyset, mente hun. Hun gjorde en god jobb for Redningsselskapet. Vi ungene satt og trædde i nålene, husker jeg. Til å begynne med sto det en forkortelse for Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning – NSSR. Men så fikk man fjernet «NS» (som også sto for nazipartiet Nasjonal Samling, red. anm.) slik at det bare sto RS. Da var fru Grønneberg fornøyd.

Melk brakte vi også til frøken Thorsen på Klippen (i dag Nebbaveien 50, red. anm.), som bodde der ute alene og matet måkene. Jeg husker morgenkåpen hennes med måke på, hun trodde hun skulle bli inkarnert som måke.

Holtnes gård

Holtnes var et eldorado. Alle dyrene der, basing i høyet på låven og spesielt bilene som sto under låven. Gamle biler som de ikke brukte lenger, sto der. Dem likte vi å gå under og «kjøre» med.

Det var en del som var i privat forpleining på gårdene den gangen. En het Berg. Det var en snill og for meg gammel mann. Han var jeg mye sammen med. Vi kjørte en vogn til Jahren, satte av vognen der og tok hesten med tilbake. Og da fikk jeg sitte på hesten tilbake. Berg syntes jeg var så snill og god.

I julen var det veldig spesielt oppe på Holtnes, for da bakte fru Magnhild, Laura og Kirsti smultringer. Da sto vi klare utenfor. Det er de største og flotteste smultringene jeg noen sinne har smakt. Helt utrolig.

De arrangerte også en juletilstelning jeg husker jeg var med på. Mange fra Rødtangen kom opp på gården og det ble servert mat og drikke. Så Liens gjorde det veldig hyggelig for oss.

Aking med rattkjelke

Vi akte fra toppen av Nilsebakken (øverste del av Rasmusbakken, red. anm.). Var det mørkt, hadde vi lys – blikkbokser med en lysstump inni. Tette bak og med åpning foran, blåste ikke lyset ut.

Jeg var litt heldig for jeg hadde fått av en amerikakjelke av Olaug Friis. Den hadde brede og ikke skarpe meier, som bar bedre på snø og skare.

Loser under krigen

Arne Rosslund i losprammen under krigenArne Rosslund i losprammen under krigenDet var tre loser på Rødtangen under krigen. Lodsformann Hans Andersen, han hadde kontor hjemme, Christian Gøthesen og faren min, Arne Rosslund. De gikk i tørn som første, andre og tredjemann. Ved bording ble losprammen brukt. Den hadde fast plass ved brygga. Når en båt skulle ha los, rodde første og andremann ut med losprammen, den hadde losflagg. Første mann gikk om bord, og andremann rodde prammen tilbake. Andremann ble da førstemann. Tredjemann ble andremann og så videre.

 

Ferie kan jeg ikke huske det var snakk om på den tiden.

Tollerne

Zachariassen bodde der så lenge jeg bodde på Rødtangen. En annen toller var Fritz Olsen fra Larvik. De bodde i leiligheter i tollboden.

Miner på Rødtangen

Vi fikk erfare krigen også på Rødtangen. Vinteren 1944/1945 ble det sluppet miner i Drammensfjorden og noen falt på land her på Rødtangen.

Én falt på venstre side av veien et stykke på vei mot Holmsbu. En annen falt på stien opp mot Holtnes. Vi ble nektet å gå på skolen, men til tross for dette sto broren min og Einar Zachariassen og så på at tyskerne med beskyttelsesdrakter og avmagnetisert verktøy demonterte minen som lå ved veien.

Minen som lå opp mot Holtnes, var knust. Her var Finn og Einar oppe og tok med seg en god del TNT (sprengstoff). Vi kalte det for minekrutt.

Minene ble droppet med fallskjerm av strie i dyp bronsefarge. Fallskjermstrien sydde far både ryggsekker og rumpetasker av. Minene hadde en saltpille, slik at de ikke eksploderte om de falt ned på land. Men kom de i saltvannet, tærte vannet opp pillen, og de kunne detonere etter en tid.

En gang satt jeg hjemme i stua og hørte et forferdelig smell. Da jeg så ut av vinduet, var det en kaskade av vann. Det var en tysk minesveiper som sveipet rundt slik at minen gikk av. Toppkransen på ovnen falt ned i smellet.

Mye drev i land på Breivikstranda. Tor og jeg gikk på Breivikstranda og fant en kasse som lå og duppet der. Vi og dro den på land over steiner og andre hindringer. Da vi åpnet den, var det spisser som sto opp. Det viste seg å være kaliber 3,7 cm granater. Tor ville ta ut en sånn, men da ble jeg redd og sa at vi ikke måtte det. Vi sa ifra hjemme, og så kom far og Asbjørn og tok fatt i denne kassen og rodde den ut på dypt vann og senket den langt ute.

En dag drev det i land noen kasser på Breivikstranda. Det var skaftehåndgranater i en av dem, og sjokolade i en annen. Skaftehåndgranatene tok Einar seg av. Det smalt ofte på Rødtangen etter det ...

Sjokoladen ble fort fordelt og fortært. Problemet var bare det at ingen av barna som spiste sjokoladen, fikk sove. Sjokoladen var tilsatt amfetamin for at tyske ubåtmannskaper skulle holde seg våkne.

Radioene

Radioene ble inndratt høsten 1941. Med dem forsvant barnetimen med onkel Einar og Truls og Oskar. Det kom en bil utenfor og da hadde far pakket den i en kasse, som han leverte og fikk en kvittering. Radioene ble lagret på loftet på Holmsbu skole bak en plombert dør.

Men Asbjørn Johansen hadde lurt unna en radio, som jeg tror han hadde fått tjenestevei og som ikke var registrert. Han skulle ha en radio i forbindelse med sine oppgaver med tåkeklokken og fyret. Den hadde han hjemme og så ble nyhetene forkynt av ham.

En dag dukket det opp uniformerte menn med våpen, som skulle gjøre husundersøkelser. Meldingen om dette kom sent til oss. Olea fikk beskjed mens de var på vei fra Løveid (nabohuset, i dag Tolderstien 1, red. anm.). Asbjørn og Olea bodde i huset som i dag er Tolderstien 3.

Olea Johansen var ikke tapt bak en vogn. Hun gikk inn, hentet radioen, bar den ut og gravde den ned i en liten løvhaug. Når tyskerne kom, sto hun og raket løv opp i den haugen. Tyskerne gikk inn i huset og undersøkte mens en vakt gikk utenfor og sparket litt borti løvhaugen hver gang han passerte.

Det gikk bra.

Radioen ble plassert i klokketårnet og deretter var klokketårnet nyhetssentralen her på Rødtangen.

London-nyhetene var halv syv eller syv. Vi barna visste ikke om dette med radioen, vi fikk selvfølgelig ikke vite det, men mor satt i kjøkkenvinduet.

Om dette fortalte hun senere at først kom los Gøthesen opp her forbi bedehuset og opp til jordet, så snudde han seg rundt og gikk videre mot Nebba. Så kom nestemann, Sigvart Halvorsen, kikket seg rundt og gikk videre mot Nebba. Så kom toller Zachariassen og Helge Lund. De kikket seg veldig grundig rundt før de gikk videre.

Deretter samlet de seg i klokketårnet, hørte på nyhetene og kom tilbake og fortalte dem videre.

Så klokketårnet har faktisk en krigshistorisk fortid, som det er morsomt å kunne fortelle om.

Samling ved Lodskrakken

Om kvelden 23. januar 1945 ble vi vekket og dratt ut av sengene.

– Kom dere ut, for nå er det noe som skjer her!

Vi hørte jo luftvernsirenene i Holmestrand. Denne kvelden var det helt krystallklar stjernehimmel og måneskinn, og vi hørte denne summingen – zzzzzzz.

Så hørte vi eksplosjoner og gikk opp til Lodskrakken der veldig mange sto samlet. Derfra så vi bombingen av Horten. Den gang var det mulig å se, nå er det jo grodd til. Da husker jeg at los Gøthesen sto foran, han snudde seg og sa: – Nå brenner hele Horten.

Noen der hadde familie i Horten, og de gråt og var lei seg.

Nå viste det seg at det var presisjonsbombing, hele verftet ble jo først prikket inn av moskitomaskiner som plasserte lys rundt hele verftet, og deretter kom det cirka 85 Lancaster bombefly (allierte fly, red. anm.) og leverte lasten.

Pussig nok gikk ikke ett norsk liv tapt og kun et par sivile hus ble skadet, men hele verftet ble bombet ned og cirka 250 tyske liv gikk tapt.

Søndagsskole

Mor hadde søndagsskole her. Og der hadde vi juletrefest. Jeg husker at Christian Friis var julenisse. Vi fikk gaver som ble gitt blant annet av familien Holm Gundersen, som mor pakket inn og ga til oss barna. Og fru toller Fritz Olsen var med og hjalp mor og barna med dette.

Et av barna var litt fremmelig. Christian Friis hadde vært julenisse, han kledde seg om ute i skjulet vårt. Så kom denne gutten og sa:

– Du, julenisse, du kan ikke komme en tur bort til oss også før du reiser, det ville vært veldig hyggelig.

– Nei, jeg kan nok ikke det for det atte jeg må videre. Jeg har reinsdyr som står og venter.

Arne Rosslund los 1938   1946Los Arne Rosslund i snekka utenfor Rødtangen

Freden

Freden kom og det husker jeg jo særlig godt. Jeg kom fra skolen og så hjemmefronten som hadde barrikadert seg med maskingevær nede ved brygga i Holmsbu. Så kom baker Karsten Hansen fra Filtvet eller Tofte.

Av Karsten Hansen fikk vi Napoleonskaker i Jensens butikk. Da fikk vi dårlig samvittighet for litt i forveien hadde bakerens bil stått med døren åpen ved øvre hotell, og så var det så god lukt! En annen gutt og jeg rappet en loff, og så gikk vi under øvre hotell og spiste loffen der. Det gikk på ansiennitet. Han som var eldst, fikk innmaten, og jeg fikk skorpen.

Det er godt å kunne bekjenne noe når jeg står her i et bedehus.

Etter at freden kom ble det arrangert en sammenkomst på nedre hotell. Jeg husker Kåre Nilsen spilte trekkspill der og det var løyer og dans. Harald Wold ledet allsang, og vi sang Norge i rødt, hvitt og blått.

7. juni 1945

Kongen kom 7. juni. Broren min var i Oslo med mormor, mens vi var med skøyta til Samuel Johansen. Han hadde fiskeskøyte i Holmsbu. Han kom ut hit, la til ved bryggen, og vi gikk om bord, far, mor og jeg. BD11H husker jeg var nummeret på skøyta hans.

Vi la oss utenfor Son i håp om få et glimt av kongen. Og det fikk vi, for kongen kom med HMS Norfolk. Kongen hadde jo reist med HMS Devonshire til England. HMS Devonshire var også med tilbake, men de ville ikke ha kongen om bord der fordi det fremdeles kunne være fare for attentater. Derfor var han på HMS Norfolk. Da vi kom til Son og HMS Norfolk kom, så vi opp og så kongen stå der med prinsebarna ved siden av. Märtha var vel med, men sto ikke ved rekken.

Dette fikk vi se, og det var stort, altså. Det var svært!

Så kjørte vi over til Tofteholmen og gikk i land. Det var pølser og noe godt for oss, og så ble de voksne veldig glade og snille. De hadde tydeligvis fått et eller annet ...

– Jeg er fra Rødtangen!

Vi flyttet fra Rødtangen i 1946, et Rødtangen ganske forskjellig fra dagens. I min tid her var det losstasjon med tre loser, tollbod med to tollere, postkontor, hotell, skole, landhandel og drosje. Fyrvokteren hadde ansvar for Rødtangen lykt og tåkeluren/nautofonen – med tåkeklokken som reserve ved strømbrudd, samt fyrlykten på Mølen og senere fyrlykten og tåkeluren på Krok. Stedet var kanskje ikke like velfrisert som i dag, men det var et fungerende samfunn med daglige anløp av Juno-selskapets skip til og fra Drammen og Oslo.

Min barndom på Rødtangen under krig og enkle kår ga meg en god ballast på ferden videre gjennom livet, og en sterk kjærlighet til stedet. Rødtangen gjør noe med en.

Ved spørsmål om hvor jeg er fra, er det med stor stolthet jeg kan svare:

– Jeg er fra Rødtangen!

Media

Ønsker du å annonsere her?